En mann ble i 2015 dømt i tingretten til fengsel i 6 år for mishandling og voldtekt av ektefelle, samt idømt erstatningsansvar overfor ektefellen.
Tiltalen gjaldt brudd på straffeloven (1902) § 219, mishandling av ektefelle. Av tingrettens rettsbok fremgår at hovedforhandling i saken ble påbegynt 17. juni 2015. Saken ble utsatt etter to dager i påvente av at det skulle foretas ytterligere etterforskning av mulig voldtekt av ektefellen. Deretter fortsatte forhandlingene 1. oktober 2015, med en tilleggstiltale for brudd på straffeloven (1902) § 192 om voldtekt. Tiltalte hadde lovlig fravær og saken ble på nytt utsatt. Tingretten fortsatte forhandlingene 13. oktober 2015, etter en samlet utsettelse på nesten 17 uker.
Domfelte anket tingrettens dom. Ved lagmannsrettens ankebehandling ble tingrettens dom hva gjaldt voldtekt opphevet på grunn av saksbehandlingsfeil. Anken over skyldspørsmålet for domfellelse for mishandling av ektefelle ble nektet fremmet. For det forhold hvor domfellelsen ble stående, reduserte lagmannsretten straffeutmålingen til 2 år og 6 måneder. Tiltalte ble senere frifunnet for voldtekten, og også for erstatningskravet i tilknytning til dette forholdet.
Domfelte begjærte gjenåpning av tingrettens dom for mishandling. Han anførte blant annet at fornærmede hadde forklart seg bevisst uriktig, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 1, og at det forelå nye bevis etter straffeprosessloven § 391 nr. 3. Videre ble det anført at på bakgrunn av at fornærmedes forklaring var uriktig, var det også tvilsomt om dommen var riktig, jf. straffeprosessloven § 392 annet ledd.
Kommisjonen utredet saken ved blant annet avhør av vitner.
Kommisjonen fant det betenkelig at tingretten, etter oppstart av hovedforhandlingen, hadde utsatt den videre behandlingen av saken i 17 uker. Det ble vektlagt at sannsynligheten for at erindringen om de konkrete forklaringer og de umiddelbare inntrykk hadde blitt svekket, var betydelig.
Et flertall i kommisjonen på fire medlemmer mente at den lange utsettelsen, sammenholdt med enkelte andre forhold ved arten og kvaliteten av de bevis som ble ført, måtte lede til gjenåpning i medhold av straffeprosessloven § 392 annet ledd, idet det forelå særlige forhold som gjorde det tvilsomt om dommen var riktig. Et mindretall på ett medlem mente at den lange utsettelsen i seg selv var tilstrekkelig til gjenåpning etter bestemmelsen.
Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringen om gjenåpning til følge.