BOX
Paragraf

Pressemelding 08.12.2006

Torgersensaken blir ikke gjenopptatt

 

Gjenopptakelseskommisjonen avgjorde i dag at straffesaken, der Fredrik Fasting Torgersen i 1958 ble dømt for drapet på 16 år gamle Rigmor Johnsen i Skippergata i Oslo, ikke skal gjenopptas.

 

Kommisjonen har gått igjennom og vurdert alle sakens dokumenter fra 1957 til i dag. Dokumentomfanget har vært særdeles betydelig. Kommisjonen har som en del av saksforberedelsen hatt en muntlig høring over fire dager om enkelte av de tekniske bevis i saken. Ved sin avgjørelse har kommisjonen vurdert det samlede bevismateriale uavhengig av tidligere avgjørelser om gjenopptakelse.

 

Kommisjonen har vurdert tre hovedgrunnlag for gjenopptakelse:

  • Om det er nye bevis eller omstendigheter som synes egnet til å føre til frifinnelse, straffeprosessloven § 391 nr. 3.
  • Om det er særlige forhold som gjør det meget tvilsomt om dommen er riktig, straffeprosessloven § 392 annet ledd. 
  • Om tjenestemann i politi eller påtalemyndighet, aktor eller sakkyndig har gjort seg skyldig i straffbart forhold eller om det er avgitt falsk forklaring, straffeprosessloven § 391 nr. 1.

 

Kommisjonen har vurdert nye bevis, herunder nye sakkyndige vurderinger, som er kommet til etter rettssaken i 1958. Kommisjonen konkluderer med at det ikke foreligger nye bevis eller omstendigheter som synes egnet til å føre til frifinnelse, når det samlede bevismateriale i saken vurderes i sammenheng.

 

Kommisjonen har videre konkludert med at når bevisene vurderes i sammenheng, foreligger det ikke særlige forhold som gjør det meget tvilsomt om dommen er riktig. Det er heller ikke grunnlag for å fastslå at det foreligger et straffbart forhold fra tjenestemenn i politi/påtalemyndighet, aktor eller sakkyndige, eller at noen bevisst ga falsk forklaring under rettssaken i 1958.

 

Kommisjonens avgjørelse er på over 500 sider, og er lagt ut på kommisjonens hjemmeside, www.gjenopptakelse.no. Den kan av mediene også hentes i kommisjonens lokaler i Teatergata 5 i Oslo. Til orientering vedlegges kapittel 1 i avgjørelsen ”Kort oversikt over kommisjonens avgjørelse”. Det vises for øvrig til avgjørelsen, som ikke vil bli kommentert ytterligere av kommisjonen.

 

 

Janne Kristiansen

Leder

Tlf.: 22 99 13 70

 

* * * * *

 

1  Kort oversikt over kommisjonens avgjørelse

 

I kapittel 2 og 3 gis en oversikt over prosesshistorien og saksforholdet. Fredrik Ludvig Fasting Torgersen ble 16. juni 1958 i Eidsivating lagmannsrett dømt til fengsel på livstid og i tilfelle løslatelse sikring i inntil 10 år. Torgersens anke ble forkastet av Høyesterett 1. november 1958. Han begjærte saken gjenopptatt i 1973. Lagmannsretten forkastet begjæringen 27. juni 1975. Høyesteretts kjæremålsutvalg forkastet kjæremål fra Torgersen 31. mai 1976. Torgersen begjærte på ny gjenopptakelse i 1997. Denne begjæringen ble forkastet av lagmannsretten 18. august 2000, og kjæremål fra Torgersen ble forkastet av Høyesteretts kjæremålsutvalg 28. november 2001. Torgersen begjærte gjenopptakelse for Gjenopptakelseskommisjonen 25. februar 2004, med endelig begrunnelse 5. april 2005. Påtalemyndigheten avga uttalelse 2. desember 2005.

 

Kapittel 4 gir en oversikt over kommisjonens behandling av begjæringen. Kommisjonen har vurdert et meget omfattende saksmateriale. Kommisjonen har foretatt en selvstendig vurdering av det samlede bevismaterialet, og har ikke vært bundet av tidligere avgjørelser i saken om gjenopptakelse. Det ble holdt muntlig høring 27. – 30. mars 2006 om enkelte sider av det som er benevnt som tannbittbeviset, barnålbeviset og avføringsbeviset.

 

Kapittel 5 omtaler enkelte sider ved bevisvurdering i straffesaker. Betydningen av at rimelig tvil skal komme en siktet til gode fremheves. Det fremheves også at bevisbedømmelse ofte beror på en vurdering av flere momenter som hver for seg kan ha ulik bevisstyrke. Det kreves ikke at hvert enkelt moment skal være bevist ut over rimelig tvil, så lenge det etter en samlet vurdering av momentene ikke er rimelig tvil om konklusjonen.

 

I begjæringen om gjenopptakelse er det rettet særlig fokus mot de sakkyndiges rolle, og i kapittel 6 drøftes enkelte sider ved sakkyndighet i straffesaker.

 

I kapittel 7 behandles krav om gjenopptakelse etter straffeprosessloven § 391 nr. 1. Bestemmelsen kan blant annet gi grunnlag for gjenopptakelse hvis det foreligger klare holdepunkter for at et vitne har avgitt falsk forklaring, eller at det er begått straffbare forhold av aktor, politi, påtalemyndighet eller sakkyndige. Kommisjonen har ikke funnet at det foreligger slike holdepunkter.

 

I kapittel 8 behandles krav om gjenopptakelse etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 og etter § 392 annet ledd. Etter § 391 nr. 3 kan gjenopptakelse kreves hvis det foreligger nye bevis eller omstendigheter som synes egnet til å føre til frifinnelse. Etter § 392 annet ledd kan gjenopptakelse kreves når særlige forhold gjør det – for avgjørelser fra før 1. januar 1980 – meget tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om domfeltes skyld blir prøvd på ny. Bestemmelsen er ment som en ”ytterste sikkerhetsventil”.

 

I kapitlet behandles de påberopte grunnlag for gjenopptakelse tematisk. Det gis, for hvert tema, først en oversikt over behandlingen i 1958 og ved de to gjenopptakelsessakene fra 1973-1976 og 1997-2001. Deretter gjengis hovedpunktene i domfeltes og påtalemyndighetens anførsler i begjæringen fra 2005, før kommisjonen gir sin vurdering. Kommisjonen er i stor grad enig med de vurderinger som ble foretatt av lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg i 2000 og 2001.

 

For så vidt gjelder tannbittbeviset viser kommisjonen til at de mange fagpersoners delvis motstridende fortolkninger og konklusjoner, er egnet til å skape usikkerhet med hensyn til i hvilken grad beviset knytter Torgersen til handlingen. Tannbittbeviset står ikke særlig annerledes enn ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs behandling i 2001. Kommisjonen finner heller ikke at avføringsbeviset gir grunnlag for gjenopptakelse, og viser særlig til bevisbildet omkring dette beviset, funn av avføring på åsted, offer, Torgersens turnsko, i hans lomme og fyrstikkeske, i tillegg til likhetstrekk mellom de ulike prøvene. Heller ikke barnålbeviset gir grunnlag for gjenopptakelse. Selv om det ikke kan fastslås genetisk identitet finner kommisjonen det klart mest sannsynlig at barnålene som ble funnet på Torgersen, stammer fra åstedet.

 

I kapitlet behandler kommisjonen videre anførsler knyttet til enkelte vitner, åstedsbildet og spor på åsted, offer og på Torgersen, drapstidspunkt, mulig alibi og andre vitneobservasjoner om Torgersen og offerets bevegelser. Ingen av disse forhold gir grunnlag for gjenopptakelse. Kommisjonen peker blant annet på at Torgersens forklaring om hva han foretok seg i tidsrommet rundt den tid drapet skjedde, motsies av vitneforklaringer som lagretten åpenbart har festet lit til. Under rettssaken i 1958 utpekte Torgersen et vitne som den ukjente Gerd som skulle vært med ham hjem den aktuelle natten. Han har mange år senere innrømmet at dette ikke var riktig. Lagretten har åpenbart lagt til grunn at Torgersen løy om dette under rettssaken og at dette har talt imot ham. Kommisjonen finner ikke grunn til å bedømme dette annerledes enn i 1958.

 

I kapittel 9 nevnes enkelte andre forhold som også har vært oppe i tidligere begjæringer. Dette gjelder Torgersens holdninger til å avgi tannavtrykk og hårprøve, spørsmålet om endring av Torgersens tenner fra 1958 til 1960 og forhold vedrørende den såkalte Klemetsenerklæringen. Endelig har kommisjonen noen merknader til en felles erklæring av 18. september 2006 til kommisjonen fra ti sakkyndige påberopt av Torgersen og henvendelse av 22. november 2006 fra professor Eskeland om mulige alternative gjerningspersoner.

 

I kapittel 10 gis en kort samlet vurdering av om vilkårene for gjenopptakelse er oppfylt. Kommisjonen gir uttrykk for at det heller ikke etter en vurdering etter dagens § 392 annet ledd, er grunnlag for gjenopptakelse, da det ikke er ”tvilsomt” om dommen er riktig.

 

 

BOX