En mann ble i 2016 dømt i lagmannsretten for forsøk på legemsbeskadigelse med særlig farlig redskap, og en rekke andre forhold. Straffen, sammen med de forhold som var endelig avgjort ved tingrettens dom, ble satt til fengsel i 3 år og 6 måneder.
Det ble anført at domfelte ikke hadde fått en «fair trial» verken for tingretten eller lagmannsretten, samt fremlagt materiale relatert til domfeltes psykiske helse, herunder rettspsykiatrisk erklæring fra 2016, med etterfølgende dom fra 2017, hvor det bl.a. ble lagt til grunn at domfelte var lettere psykisk utviklingshemmet.
Kommisjonen fant at det forelå nye bevis eller omstendigheter i saken, men at det nye materialet ikke innebar en rimelig mulighet for at domfelte ville ha blitt frifunnet i de aktuelle dommene, dersom materialet hadde foreligget for den dømmende rett. Til anførselen om at domfelte ikke hadde fått en «fair trial», ble det bl.a. bemerket at disse forholdene knyttet seg til saksbehandlingen, og ikke syntes å være egnet til å føre til frifinnelse. Etter kommisjonens vurdering var imidlertid den sakkyndige erklæringen en ny omstendighet som var egnet til å gi en vesentlig mildere straff for domfelte, og kommisjonen kom til at vilkårene for gjenåpning var oppfylt for så vidt gjaldt straffutmålingen, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3. Vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 392 annet ledd var ikke oppfylt.
Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringen til følge for så vidt gjaldt straffutmålingen.