En mann ble i perioden 2019–2022 dømt i tre ulike straffesaker. Ved utmålingen av straff ble det i to av sakene hensyntatt at domfelte var lettere psykisk utviklingshemmet etter straffeloven § 80 bokstav g.
Domfelte anførte for kommisjonen at han var utilregnelig på handlingstidspunktene på grunn av høygradig psykisk utviklingshemming, eventuelt i kombinasjon med psykoselidelse. Grunnlaget var tre sakkyndige erklæringer avgitt i forbindelse med en ny straffesak mot domfelte, der de sakkyndige i sin siste erklæring vurderte domfelte til å ha et fungeringsnivå tilsvarende IQ 55–60. I motsetning til ved de to første erklæringene, ble domfelte vurdert til å ikke ha en psykisk lidelse. Alle erklæringene ble avgitt av de samme sakkyndige. Domfelte ble i straffesaken dømt til tvungen omsorg.
Kommisjonen oppnevnte sakkyndige for å undersøke domfelte. Disse sakkyndige kom i oktober 2025 til at domfelte hadde et fungeringsnivå tilsvarende IQ over 70, og at han dermed ikke var lettere psykisk utviklingshemmet. De mente imidlertid at han led av paranoid schizofreni med debuttidspunkt sommeren 2022. I forbindelse med at domfelte begjærte opphør av dom på tvungen omsorg ble det avgitt ytterligere en erklæring i oktober 2025. Disse sakkyndige kom til at domfelte led av paranoid schizofreni, men at han også oppfylte vilkårene for lettere psykisk utviklingshemming.
Kommisjonens fant at det ikke var grunnlag for gjenåpning av skyldspørsmålet for noen av dommene, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3. Kommisjonen vurderte at domfelte lider av paranoid schizofreni, men at denne debuterte etter handlingstidspunktene i sakene. Videre fant kommisjonen at domfelte en rekke ganger var vurdert til å ha et fungeringsnivå klart over terskelen for høygradig psykisk utviklingshemming. Erklæringen som tilsa at domfelte oppfylte vilkårene for høygradig psykisk utviklingshemming fant kommisjonen å se vekk fra, idet denne baserte seg på at domfelte ikke led av en psykisk lidelse.
Opplysninger om domfeltes fungering var ikke fremlagt for retten ved behandlingen av saken avgjort i 2022. Kommisjonen vurderte at det forelå en rimelig mulighet for at retten ved utmålingen av straff hadde idømt en vesentlig mildere rettsfølge dersom den var kjent med domfeltes fungering. Kommisjonen fant dermed at det forelå nye bevis som synes egnet til å føre til en vesentlig mildere rettsfølge for denne dommen, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3.
Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringen om gjenåpning av dommen fra 2022 til følge for så vidt gjaldt straffutmålingen.