En mann ble i 2020 dømt i tingretten for bruk av et falskt id-dokument. Straffen ble satt til fengsel i 40 dager. Ved utreise fra Norge til Storbritannia, hadde han fremvist et falskt pass. Han ønsket i utgangspunktet å dra til Storbritannia for å søke asyl. I sitt første avhør erkjente domfelte at han fremviste et falsk pass. I sitt andre avhør fortalte domfelte at han ønsket å søke asyl i Norge.
Domfelte begjærte gjenåpning for Gjenopptakelseskommisjonen i 2024. Han henviste til forbudet mot å straffe flyktninger i flyktningkonvensjonen artikkel 31 nr. 1, samt en avgjørelse fra Høyesterett. Straffrihet etter flyktningkonvensjonen var ikke blitt vurdert av tingretten. Påtalemyndigheten sluttet seg til begjæringen.
Etter kommisjonens vurdering var et transittopphold i Norge omfattet av straffritaksregelen i flyktningkonvensjonen. Videre fant kommisjonen at konvensjonens vilkår om å fremstille seg for myndighetene «without delay», slik dette er nærmere redegjort for i Rt. 2014 side 645, burde vurderes av retten for å avklare om domfelte var vernet av straffrihetsregelen etter flyktningkonvensjonen art. 31 nr. 1. Domfeltes erkjennelse av bruk av falske dokumenter og opplysninger om at domfelte brukte Norge som et transittland for å søke asyl i Storbritannia, var så sammenflettet og tidsnære hverandre at kommisjonen mente at det måtte være opp til domstolen å vurdere spørsmålet om hvorvidt vilkåret var oppfylt. Kommisjonen viste til at heller ikke de andre vilkårene i flyktningkonvensjonen art. 31 nr. 1 var vurdert.
Kommisjonen fant på denne bakgrunn at det forelå særlige forhold som gjorde det tvilsomt om dommen er riktig, jf. straffeprosessloven § 392 annet ledd. Saken inneholdt folkerettslige spørsmål som ikke hadde vært vurdert og som burde avklares og få sin endelige løsning i domstolen. Tungtveiende hensyn tilsa at skyldspørsmålet ble prøvd på nytt.
Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringen om gjenåpning til følge.