En kvinne ble i 2014 dømt til forvaring i Høyesterett for seksuelle overgrep og mishandling i nære relasjoner, som en fellesstraff med dom avsagt i Høyesterett i 2011 for en rekke seksuelle overgrep. Domfelte begjærte gjenåpning av straffutmålingen og anførte som ny omstendighet at hun hadde vært utsatt for et høyt antall ulovlige kroppsvisitasjoner i fengsel. Domfelte anførte at dette, i lys av nyere praksis fra Høyesterett og Gjenopptakelseskommisjonen, måtte kompenseres i form av et ytterligere varetektsfradrag.
Kommisjonen fant at opplysningen om at domfelte var utsatt for ulovlige kroppsvisitasjoner i varetektsperioden, og at dette skulle kompenseres, var en «ny omstendighet» etter straffeprosessloven § 391 nr. 3. Sett hen til blant annet HR-2024-551-S, fant kommisjonen at det var en rimelig mulighet for at domfelte hadde vært utsatt for et brudd på EMK artikkel 3, som ville ført til et varetektsfradrag eller reduksjon i straff om domstolene hadde hatt kunnskap om de rutinemessige kroppsvisitasjonene.
Kommisjonen fant etter en gjennomgang av hendelsesjournalen, uttalelse fra aktuelle fengsler, samt domfeltes forklaring, at antallet ulovlige kroppsvisitasjoner ville utgjøre et varetektsfradrag over 120 dager, som etter kommisjonens praksis utgjør «en vesentlig mildere rettsfølge».
Kommisjonen bemerket at det er opp til domstolen å ta stilling til hvor mange dager som eventuelt skal gis som reduksjon i straff eller økt varetektsfradrag.
Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringen om gjenåpning av straffutmålingen til følge.