En mann ble i 2012 dømt i lagmannsretten for forsettlig drap. Straffen ble satt til fengsel i 12 år. Domfelte anket, men Høyesterett tillot ikke anken fremmet.
Domfelte begjærte gjenåpning for Gjenopptakelseskommisjonen i 2020. Han anførte blant annet at det foreligger et nytt bevis som er egnet til frifinnelse. Dette beviset er et politiavhør av domfeltes nevø hvor han forklarer at moren hans/domfeltes søster ovenfor ham bekreftet at det var domfelte som startet knivstikkingen og at det var hun selv som avsluttet den. Kommisjonen foretok flere etterforskningsskritt i saken, herunder åtte avhør.
I vurderingen av om vilkårene for gjenåpning er oppfylt, delte kommisjonen seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, bestående av fire medlemmer, kom til at vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 er oppfylt. Flertallet la blant annet vekt på at domfeltes nevø sin forklaring åpnet opp for et annet hendelsesforløp enn det retten la til grunn og som domfelte ble dømt for. Flertallet la også vekt på forklaringer fra profesjonelle aktører i saken som fremkom i avhør med kommisjonen, herunder et avhør med en av de sentrale etterforskerne i 2010. Hun uttalte blant annet at saken etter hennes vurdering aldri ble ferdig etterforsket og oppklart. I likhet med de to andre profesjonelle aktørene som ble avhørt, pekte hun også på svakheter ved avhørene som ble tatt av domfeltes søster. I vurderingen av om vilkårene var oppfylt, så flertallet også hen til at det bevisbildet som ble presentert for retten trakk i litt ulike retninger.
Mindretallet, bestående av ett medlem, kom til at vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 ikke var oppfylt. Mindretallet var enig med flertallet i at domfeltes nevø sin forklaring er et nytt bevis i saken. Etter mindretallets oppfatning syntes imidlertid ikke beviset egnet til å føre til gjenåpning sett i sammenheng med de øvrige omstendigheter og bevis i saken.
I tråd med flertallets syn, ble vilkårene for gjenåpning ansett oppfylt, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3.
Kommisjonen besluttet å ta begjæringen til følge med den dissens som er beskrevet ovenfor (4-1).