En mann ble i 2016 dømt i Follo tingrett til fengsel i 17 år for forsøk på innførsel av en betydelig mengde narkotika m.m. Etter anke til lagmannsretten ble han i 2017 frifunnet for noen tiltaleposter, men for øvrig dømt etter tiltalen. Straffen ble satt til fengsel i 13 år. Anke til Høyesterett ble ikke tillatt fremmet. Ved straffutmålingen i lagmannsretten fikk han et fradrag på 1077 dager for utholdt varetekt.
I en avgjørelse fra Høyesterett 5. november 2020 ble det i en ankesak fastslått at rutinemessige kroppsvisitasjoner uten begrunnelse utgjør et brudd på Grunnloven § 93 og EMK art. 3, og at en slik krenkelse gir rett til «effective remedy». Høyesterett uttalte at en ren konstatering av krenkelsen ikke var tilstrekkelig, og resultatet ble at tiltalte i denne saken ble gitt en kompensasjon i form av et ekstra varetektsfradrag på én dag for to ulovlige kroppsvisitasjoner (HR-2020-2136-A).
Domfelte begjærte gjenåpning sommeren 2021, og viste til en avgjørelse fra Høyesterett 28. mai 2021 (HR-2021-1155-A) og til ovenfor nevnte avgjørelse. Han opplyste at han hadde vært utsatt for 798 ulovlige kroppsvisitasjoner i tiden han satt i varetekt fra 2014 til 2017, og at dette skulle gi et ekstra varetektsfradrag på 399 dager. Høyesteretts dom i 2020 var følgelig en ny omstendighet som ga grunnlag for gjenåpning av straffutmålingen. Domfelte anførte at den eneste alternative kompensasjonsmåte for ham var erstatning, men ettersom han sonet en lang dom som nærmet seg slutten, var det nærliggende at han fikk gjenåpnet sin straffesak slik at krenkelsen ble kompensert ved et ekstra varetektsfradrag. Dette ville være nødvendig for å ivareta hans krav til «an effective remedy» etter EMK art. 13.
Kommisjonen uttalte at disse høyesterettsdommene m.fl. skiller seg fra domfeltes sak ved at avgjørelsene ble truffet som ledd i ankebehandlingen over blant annet straffutmålingen, og at man da fant at et ekstra varetektsfradrag ville være en hensiktsmessig måte å reparere krenkelsen på. Ordlyden i høyesterettsavgjørelsene trakk i retning av at et ekstra varetektsfradrag var en egnet måte å reparere krenkelsen på i disse aktuelle ankesakene som var til prøving i Høyesterett. I avgjørelsen 5. november 2020 uttalte førstvoterende at han var i tvil om hvilken form for kompensasjon som var mest hensiktsmessig, men at han i et tilfelle som her var kommet til at det var mest nærliggende å øke varetektsfradraget. Førstvoterende uttalte uttrykkelig at han ikke med dette tok stilling til om det i andre tilfeller kunne være mer hensiktsmessig å kompensere for lignende EMK-brudd på en annen måte.
Kommisjonen viste til at likebehandlingsregelen i EMK art. 14 talte for at domfelte ble gitt et varetektsfradrag på lik linje med de tiltalte som ennå ikke hadde fått en rettskraftig dom da krenkelsene ble konstatert, og som følgelig fikk et ekstra varetektsfradrag ved straffutmålingen. Ettersom domfelte fortsatt soner straffen, vil et varetektsfradrag, eller en reduksjon i straffutmålingen, fremstå som en mer fordelaktig kompensasjon for ham enn å bli tilkjent erstatning. For personer som har sonet ferdig, vil et varetektsfradrag ikke ha noen reell effekt, og da vil det være naturlig å tilkjenne erstatning som kompensasjon for krenkelsene. Etter kommisjonens syn er den etterfølgende konstateringen av at ulovlige kroppsvisitasjoner er en krenkelse av EMK å anse som en ny omstendighet som gir grunnlag for gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 3. Et eventuelt varetektsfradrag på 399 dager eller tilsvarende reduksjon av straffen ble ansett å være en «vesentlig mildere rettsfølge».
Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringen om gjenåpning av straffutmålingen tatt til følge.