En mann ble i 2015 dømt i tingretten for ran. Straffen ble satt til samfunnsstraff i 147 timer med en gjennomføringstid på 1 år og en subsidiær fengselsstraff på 5 måneder.
Som følge av gjentatte vilkårsbrudd (manglende oppmøter) ble begjæring om fullbyrding av den subsidiære fengselsstraffen sendt til tingretten, som i 2020 avsa dom for at den subsidiære fengselsstraffen på 66 dager skulle fullbyrdes. Det ble gjort fradrag med 3 dager for utholdt varetekt.
Domfelte begjærte gjenåpning i 2022. I begjæringen ble det anført at domfelte var utilregnelig på handlingstiden. Domfelte hadde senere pådratt seg enkelte nye straffbare forhold, og disse ble foreslått henlagt på bakgrunn av tvil om hans tilregnelighet på handlingstiden. I forbindelse med søknad om soningsutsettelse kontaktet Kriminalomsorgen en uavhengig sakkyndig for å vurdere domfeltes helsetilstand og soningsdyktighet. Ifølge den sakkyndiges rapport fremsto domfelte som aktivt psykotisk, og hans symptombilde ble ansett som mest forenlig med diagnosen Paranoid schizofreni. Domfelte ble senere nærmere kartlagt og evnetestet, og psykologen kom til at domfelte tydelig oppfylte kriteriene for en utviklingshemningsdiagnose.
Kommisjonen oppnevnte sakkyndige som vurderte det slik at domfelte hadde værtpsykotisk fra rundt 2019 da det markante funksjonsfallet kom. De konkluderte med at det ikke fantes tilstrekkelig med holdepunkter for at en grunnleggende psykoselidelse hadde debutert på handlingstiden. De evnetestet også domfelte og konkluderte med at han har en lettere psykisk utviklingshemning.
Påtalemyndigheten viste til de sakkyndiges uttalelse.
Kommisjonen vurderte først om de nye opplysningene om domfeltes psykiske utviklingshemning, som fremgår av den rettspsykiatriske erklæringen, er nye omstendigheter som synes egnet til å føre til en vesentlig mildere rettsfølge. Med utgangspunkt i den rettspsykiatriske erklæringen og evnetester foretatt i 2022 og 2023, fant kommisjonen i relasjon til straffeloven (1902) § 56 bokstav c og straffeprosessloven § 391 nr. 3 at det var en rimelig mulighet for at retten, dersom den hadde vært kjent med domfeltes psykiske utviklingshemning, ville ha valgt å idømme ham en vesentlig mildere straff (rettsfølge), for eksempel en rent betinget dom.
Kommisjonen fant det mer usikkert om domfelte også var å anse som utilregnelig på handlingstiden, slik at også vilkårene for gjenåpning av skyldspørsmålet kan anses oppfylt. Domfelte hadde selv fortalt om stemmehøring tilbake i 2014, og hans behandler hadde gitt uttrykk for at det var «en gitt sannsynlighet for at pasienten har debut av schizofreni allerede tilbake i perioden 2010-2014». Derimot hadde de sakkyndige vurdert det slik at det markante funksjonsfallet først kom rundt 2019 og at det ikke var tilstrekkelige holdepunkter for at psykosen hadde debutert på handlingstiden. Den rettsmedisinske kommisjon hadde imidlertid vist til at domfelte hadde utviklet symptomer i tidligere tenår, og mente at de sakkyndige kunne ha åpnet mer opp for tvil om hvor alvorlig tilstanden til observanden var i det aktuelle tidsrommet.
Da det forelå noe tvil med hensyn til psykose, og domfelte har en utviklingshemning ned mot grensen til straffrihet etter § 44, fant kommisjonen samlet og under tvil at det foreligger en rimelig mulighet for at retten, dersom den hadde vært kjent med disse opplysningene, ville ha avsagt frifinnende dom.
Kommisjonen antok dermed at vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 også for skyldspørsmålets vedkommende var oppfylt, og at dommen burde gjenåpnes i sin helhet.
Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringen om gjenåpning til følge.