En kvinne ble i 2008 dømt i tingretten for forsettlig grovt bedrageri (trygdebedrageri). Grunnlaget var at hun hadde mottatt ytelser som klassifiseres som familieytelser, dvs. barnetrygd og overgangsstønad, fra Nav. Hun hadde ikke opplyst til Nav at hun og barna oppholdt seg i Spania. Straffen ble satt til fengsel i 30 dager. Hun ble også dømt til å betale erstatning til Nav. Domfelte anket ikke.
Påtalemyndigheten begjærte gjenåpning av saken til gunst for domfelte. Begjæringen var begrunnet med at lovanvendelsen i dommen var uriktig. Kravet om bosted og/eller opphold i Norge for å motta de ulike familieytelsene stred mot EØS-regelverket. Domfelte var i utgangspunktet ikke lenger selv underlagt norsk lovgivning ettersom hun ikke arbeidet eller oppholdt seg her. Etter EØS-regelverket kunne domfelte imidlertid utlede rett til familieytelser på grunnlag av at fedrene til barna hadde tilknytning til Norge og dermed var underlagt norsk lovgivning. Påtalemyndigheten vurderte det slik at domfelte hadde krav på deler av familieytelsene.
Kommisjonen påpekte at tingretten hadde lagt til grunn at bosted og/eller opphold i Norge var et vilkår for rett til de ulike familieytelsene. Tingretten hadde ikke vurdert om disse kravene kunne være i strid med EØS-retten, herunder om domfelte kunne utlede rett til familieytelser basert på barnefedrenes arbeid og bosted i Norge. Kommisjonen fant at det forelå særlige forhold som gjorde det tvilsomt om dommen var riktig og at tungtveiende hensyn tilsa at spørsmålet om domfeltes skyld ble prøvd på ny, jf. straffeprosessloven § 392 annet ledd. Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringen om gjenåpning til følge.