En kvinne fra Iran ble i 2012 dømt i tingretten for brudd på straffeloven (1902) § 182 første ledd (dokumentfalsk). Hun hadde fremvist et pass med falsk Schengen visum i forbindelse med innreise til Norge. Hun erkjente i avhøret samme dag at visumet var falskt, og at hun kom til Norge for å søke asyl. Straffen ble satt til fengsel i 45 dager.

Domfelte begjærte gjenåpning under henvisning til forbudet mot å straffe flyktninger i flyktningkonvensjonens artikkel 31 nr. 1, samt avgjørelse inntatt i Rt. 2014 side 645. Straffrihet etter flyktningkonvensjonen var ikke blitt vurdert av tingretten.

Etter kommisjonens vurdering syntes det som at konvensjonens vilkår «… present themselves without delay» slik dette er nærmere redegjort for i Rt. 2014 side 645, burde vurderes av retten for å avklare om domfelte var vernet av straffrihetsregelen etter flyktningkonvensjonen art. 31 nr. 1. Domfeltes erkjennelse om bruk av falskt pass og opplysninger om at hun kom til Norge for å søke asyl, var så sammenflettet og tidsnære hverandre at kommisjonen mente at det måtte være opp til domstolen å vurdere spørsmålet om hvorvidt vilkåret «without delay» var oppfylt.

Heller ikke de andre vilkårene i flyktningkonvensjonen art. 31 nr. 1 var vurdert. På denne bakgrunn anså kommisjonen at det forelå særlige forhold som gjorde det tvilsomt om dommen var riktig, jf. straffeprosessloven § 392 annet ledd. Folkerettslige spørsmål hadde ikke vært vurdert. Disse burde avklares og få sin endelige løsning i domstolen. Tungtveiende hensyn tilsa at skyldspørsmålet ble prøvd på nytt.

Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringen om gjenåpning til følge.