Artikkel

(2024/21) Kroppskrenkelse

- § 391 nr. 3 (ny omstendighet)

En mann ble i 2019 dømt i tingretten for to kroppskrenkelser og et tilfelle av uaktsom kjøring. Straffen ble satt til ubetinget fengsel i 30 dager.

I 2023 ble det avgitt en nevropsykologisk spesialisterklæring som konkluderte med at domfelte oppfylte kriteriene for diagnosene lett psykisk utviklingshemming og uspesifisert obsessiv-kompulsiv lidelse. På bakgrunn av spesialisterklæringen begjærte domfelte gjenåpning for Gjenopptakelseskommisjonen i 2024.

Kommisjonens flertall fant ikke at innholdet i erklæringen var en ny omstendighet som var egnet til å så tvil om domfeltes tilregnelighet på handlingstidspunktet. De pådømte handlingene fant sted i 2017, og det var straffeloven § 20, slik den lød før lovendringen 1. oktober 2020, som lå til grunn for vurderingen av om det var tvil om domfelte var «psykisk utviklingshemmet i høy grad». Kommisjonens flertall viste til at domfelte var målt til en fullskala IQ på 62, og at det ikke var omstendigheter som tilsa at domfelte hadde et særlig lavt funksjonsnivå på handlingstidspunktet. I denne vurderingen la kommisjonens flertall blant annet vekt på opplysninger i erklæringen om at det var godt samsvar mellom målt evnenivå og funksjonsnivå. I tillegg la kommisjonens flertall vekt på at domfelte var i stand til å arbeide som taxi-sjåfør, og at tvangslidelsen syntes å ha utviklet seg i negativ retning de siste årene.

Mindretallet mente at omstendighetene rundt det straffbare forholdet, sammenholdt med øvrige opplysninger om domfeltes evne- og funksjonsnivå, tilsa at det forelå en viss tvil om domfelte hadde skyldevne. Mindretallet mente at saken burde gjenåpnes også for skyldspørsmålets vedkommende.  

En samlet kommisjon fant at opplysninger om domfeltes evne- og funksjonsnivå var en ny omstendighet som var egnet til å føre til en vesentlig mildere straff dersom de hadde vært kjent på domstidspunktet. Begjæringen ble dermed tatt til følge hva angikk straffutmålingen, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3. 

Kommisjonen besluttet å ta begjæringen til følge med den dissens som er beskrevet ovenfor (4-1).