En mann ble i 2022 dømt ved tilståelsesdom i tingretten for blant annet et bedrageri knyttet til fiktiv budgivning ved eiendomssalg. Straffen for dette og andre forhold ble satt til fengsel i 9 måneder (hvorav 6 måneder betinget). Han ble også dømt til å betale erstatning til fornærmede.

Domfelte begjærte gjenåpning for Gjenopptakelseskommisjonen i 2024. Han anførte at straffansvaret var foreldet, da forholdet var å anse som et simpelt bedrageri. En av de medtiltalte var ved en etterfølgende dom blitt frifunnet på dette grunnlaget. Påtalemyndigheten motsatte seg gjenåpning under henvisning til at bedrageriet var å anse som grovt for den aktuelle domfelte.

Kommisjonen fant at den etterfølgende dommen mot en av de medtiltalte var en ny omstendighet som synes egnet til å føre til frifinnelse, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3. Det var holdepunkter for at tingretten i tilståelsesdommen mente å dømme for simpelt bedrageri, og i den etterfølgende dommen mot den medtiltalte ble det lagt til grunn at bedrageriet var simpelt og derfor foreldet. Det var derfor en rimelig mulighet for at også domfelte ville blitt frifunnet på grunn av foreldelse dersom retten kunne sett saken i sammenheng med den etterfølgende dommen. Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringen om gjenåpning til følge for den aktuelle tiltaleposten.

Begjæringen rettet seg også mot en annen tiltalepost, men da bare angående erstatningskravet. Kommisjonen viste til at særskilt gjenåpning av sivile krav faller utenfor kommisjonens myndighet og at det etter gjenåpning av straffekravet hører under domstolene å ta stilling til hvilke sivile krav som kan kreves behandlet på nytt, jf. straffeprosessloven § 435.